AUKUS krisen bekrefter USAs skifte til Østen

Avtalen mellom Australia, Storbritannia og USA førte til en krise i det internasjonale diplomatiet. Med Frankrike som tilbakekalte ambassadøren fra Washington og med Kina som protesterer mot avtalen. Avtalen utgjør imidlertid bare et av skrittene i en større omjustering av forholdet mellom de imperialistiske maktene.

[Source]

Avtalen, kunngjort den 15. september, omfatter et felles prosjekt der Australia tilbys atomdrevne ubåter (uten atomvåpen) og langdistanse raketter. USA og Storbritannia bruker allerede disse teknologiene og har samarbeidet om dem i flere tiår. Nå skal de deles med Australia. Avtalen medfører også et økt samarbeid innen etterretning og cyberteknologi.

Det er ikke rart at den kinesiske regjeringen fordømte avtalen – den representerer et tydelig forsøk på å motvirke det kinesiske militærets evne i Indo-Stillehavsområdet. Den russiske regjeringen protesterte med begrunnelse om at avtalen representerer et brudd på atomspredningsavtaler, ettersom Australia nå vil få tilgang til uran av våpenklasse. Videre har kunngjøringen også opprørt EU-maktene, først og fremst Frankrike, som ble utelatt fra forhandlingene. Frankrike er nå i ferd med å miste titalls milliarder dollar fra ubåtkontraktene med Australia.

EUs reaksjon virket å være overraskende på den amerikanske administrasjonen. Det er tydelig at det var mer i dette enn tapet av en ubåtskontrakt, selv om det var en betydelig kontrakt. Den virkelige årsaken til friksjonen var at USA ikke følte behov for å inkludere dem i diskusjonene.

Da Biden ble valgt, var det et hørbart lettelsens sukk blant europeiske regjeringer. Til slutt trodde de at USA nå kom til å bli styrt av en president forpliktet til et transatlantisk samarbeid og NATO og at Vestlig imperialisme ville bli gjenforent. Bidens handlinger har vist at Trumps utenrikspolitikk ikke var midlertidig, men en del av et større skifte i politikken til den amerikanske herskende klassen.

Etter andre verdenskrig var amerikansk imperialisme opptatt av å motvirke Sovjetunionen. I sin strategiske planlegging var slagmarken å finne i Europa, nærmere bestemt Tyskland. Etter Sovjetunionens sammenbrudd flyttet grensen østover, men den strategiske prioriteringen forble den samme. Og følgelig forble troppene og den diplomatiske innsatsen i Europa.

På en annen front, førte behovet for å sikre en jevn oljeforsyning til verdensøkonomien, og den amerikanske økonomien spesielt, til en sterk amerikansk tilstedeværelse i Midtøsten. I flere tiår blandet USA seg inn i regionen, avsatte venstreorienterte ledere og støttet noen av de mest reaksjonære regimene og bevegelsene i verden, for eksempel sjahen i Iran og de forskjellige gulfstatene.

Sving til Asia

I kjølvannet av finanskrisen i 2008 innså den amerikanske herskende klassen etterhvert at deres strategiske prioritet måtte forandre seg. Interessene deres hadde blitt intrikat knyttet til Stillehavsregionen, og Sør-Kinahavet spesielt. De har innsett hva kineserne hadde innsett: 70 prosent av verdenshandelen flyter gjennom Sør-Kinahavet, og mye av det er avgjørende for forsyningskjedene til amerikanske selskaper. Kinesernes (vellykkede) forsøk på å militarisere noen av øyene i Sør-Kinahavet var derfor en betydelig trussel mot amerikanske interesser.

Denne nye situasjonen førte til Obamas «sving mot Asia», selv om forgjengeren, Bush, allerede hadde tatt noen tiltak i den retningen. Bruken av fracking i USA bidro til å gjøre USA uavhengige av olje fra Midtøsten. Trumps sammenstøt med Kina var bare en forlengelse av denne politikken, om enn gjennomført med alt frimodigheten og kløneriet som kjennetegner Trump. Faktisk krevde demokratene ofte hardere tiltak mot Kina.

I alt dette blir Europa værende igjen. Europeiske regjeringer føler seg stadig mer som en bakevje i verdenspolitikken, og det er ikke bare en følelse. Tyngdepunktet i verdenspolitikken er flyttet fra Atlanterhavet til Stillehavet, slik Trotskij spådde for hundre år siden. Kina er selvfølgelig sentralt, men avgjørende deler i forsyningskjedene befinner seg også i Japan, Taiwan og Sør-Korea.

USAs imperialisme ser i økende grad sine viktigste allierte i Stillehavsregionen, ikke på det europeiske kontinentet. Japan og Australia er øverst på listen. Selvfølgelig vil USA gjerne forbli på god fot med sine allierte i Europa, men prioriteringene har endret seg.

De europeiske maktene, først og fremst Tyskland og Frankrike, interesserer seg også for regionen. For Tyskland er Kina det tredje største eksportmarkedet og den største importkilden. Frankrike er bekymret for hva det vil ha si for koloniene i regionen og er ivrig etter å late som om det fremdeles er en førsteklasses makt, når det i realiteten knapt kvalifiseres som en andreklasses makt.

AUKUS-avtalen mellom Australia, USA og Storbritannia var for Frankrike en veldig uhøflig påminner for denne ubehagelige sannheten. For det første var det det faktum at Australia ikke så Frankrike som en alliert, eller fransk militær teknologi, som tilstrekkelig. For det andre gadd ikke Frankrikes antatte allierte, USA, engang å løfte telefonen og for å gi franskmennene beskjed på forhånd. Franskmennene fikk visstnok bare vite dette gjennom australsk presse. Macrons motstander i presidentvalget, Le Pen, hevder at de må ha visst det, men om de faktisk visste det eller ikke, er en sekundær sak. Fornærmelsen ligger i at USA ikke offisielt informerte dem.

I dette tilfellet anser USA sitt forhold til Australia som viktigere enn forholdet til Frankrike. Som formannen for den tyske utenrikspolitiske komiteen påpekte, var valget av USA som partner for Australia logisk. USA tilbød atomdrevne ubåter, og deres militære styrke er langt bedre enn Frankrikes, spesielt i Stillehavet.

Nasjoner og interesser

Måten USA la ut kunngjøringen på var en massiv ydmykelse for Frankrike, og i forlengelsen for EU. Det hjalp ikke at Biden inviterte britene sammen til et ufortjent øyeblikk i solskinnet, på et tidspunkt da Storbritannia og EU er i strid. Det hjalp heller ikke at dette tilsynelatende ble diskutert bak ryggen på Macron på det siste toppmøtet i Cornwall. Og selvfølgelig ble saken ikke lettere av det kommende valget i Frankrike. Le Pen mistet ingen tid på å beskylde Macron for å være ansvarlig for ydmykelsen.

Ikke rart at EU og franskmennene uttrykte harme. Franskmennene tilbakekalte ambassadøren til konsultasjon og anklaget USA for svik. Det er imidlertid bemerkelsesverdig at mange EU-regjeringer ikke deltok i protesten. Antagelig så de skriften på veggen. Etter å ha grublet litt på vegne av USA, har den franske regjeringen sagt ja til å diskutere saken. Uten tvil vil forholdene bli reparert etter noen innrømmelser fra USAs side. Franske myndigheter har sagt at USA prøver å reparere forholdet på en «transaksjonell» måte.

Dette var likevel andre gang i sommer at Biden-administrasjonen ikke klarte å involvere sine europeiske allierte i beslutninger. I Afghanistan ble amerikanske allierte latt i stikken etter å ha blitt presentert for et «fait accompli» av Biden. Da protesterte den tyske regjeringen høylytt. Tyskerne er spesielt bekymret for at en annen flyktningebølge finner veien til EU og truer unionens stabilitet.

Prioritetene og interessene til USA og EU er divergerende. Ifølge EU-kommissær Breton er «noe ødelagt» i forholdet mellom USA og EU. Tydeligvis var Trump ikke det eneste problemet her. Han var bare et grovt uttrykk for en bredere prosess. Politiske kommentatorer ser på dette som et ytterligere argument for et europeisk militær, og Macron har slått til. På en nylig pressekonferanse gjentok Macron denne oppfordringen og sa at europeere «må se at amerikanerne først og fremst har fokusert på seg selv og deres strategier har fulgt dette i mer enn 10 år. Interesser omorientert mot Kina og Stillehavet» og at «nå må europeerne ta vår del av ansvaret i vår egen beskyttelse». En militærstyrke fra EU for å konkurrere med USA er fortsatt en drøm, men det europeiske borgerskapet blir stadig mer bevisst på at det ikke kan stole på det amerikanske militæret i å forsvare sine interesser.

Biden stanset Trumps tilbaketrekning av 12 000 soldater fra Tyskland, med henvisning til en ny gjennomgang av troppstildelinger, men den henvisningen kan selv ende med å gi samme anbefaling. Det er klart at dersom USA skal prioritere Stillehavet, må de flytte sine militære ressurser dit. Europa virker som en veldig egnet kandidat for ytterligere kutt i troppeantallet.

Balansegangen til USA vil få konsekvenser ikke bare i Vest-Europa, men også i Øst-Europa. Hvis USA ikke lenger har en betydelig tilstedeværelse i Europa, hvordan kan man stole på USA for å motvirke russisk innflytelse? Hittil har land som Polen sett til USA for å forsvare interessene sine, men kan USA fortsette å gjøre det i det lange løp når USA prioriterer Stillehavet?

I flere tiår har det tyske borgerskapet tjent på amerikansk militær tilstedeværelse. I stedet for å kaste bort pengene sine og ressursene på militære utgifter, kunne de investere i industri og øke produktiviteten. Nå legger USA (ikke bare Trump) press på den tyske regjeringen for å bære mer av byrden for forsvaret av Europa (først og fremst mot Russland).

Å påstå at alliansen mellom Vest-Europa og USA er over vil være å overdrive. Men som Lord Palmerston uttrykte: nasjoner har ikke faste venner eller fiender – de har bare interesser. Og interessene til Frankrike, Tyskland og USA divergerer i større grad enn tidligere.

Våpenkappløp i Stillehavet

Amerikanske forbindelser til EU er utsatt for et slag. Forholdet til Kina blir verre. Uunngåelig vil en økt militær tilstedeværelse av USA i regionen, spesielt i Sør-Kinahavet, provosere fram et svar fra den kinesiske regjeringen. I likhet med Tyskland og Japan har den kinesiske regjeringen brukt relativt begrensede summer på militæret, men disse summene øker raskt i takt med veksten i BNP. For øyeblikket øker militærutgiftene mer eller mindre i forhold til BNP. Men etter hvert som krisen intensiveres i Kina, vil også dette endre seg.

Fokuset for Kinas militære har flyttet seg fra å forsvare egne grenser, som er relativt billig, til å forfølge interessene til Kina i utlandet, som er dyrere. Denne «moderniseringen», som den kinesiske regjeringen kaller det, er planlagt å være ferdig innen 2035. Den inkluderer nye hangarskip, fly og marinefartøyer – alt som Kina trenger for å slutte seg til den utvalgte gruppen av land hvis væpnede styrker har evnen til å operere utenfor deres umiddelbare nærhet. For Kina er dette først og fremst et spørsmål om Øst- og Sør-Kinahavet, og for det andre et spørsmål om å utvide rekkevidden til Stillehavet og Det indiske hav. Den nåværende generasjonen av hangarskip er egnet for det førstnevnte, men ikke det sistnevnte.

Behovet Kina har for å øke den militære makten kommer til å øke etter hvert som krisen intensiveres. Etter hvert som proteksjonismen øker og konkurransen om eksisterende markeder intensiveres, vil også behovet for å beskytte disse markedene øke. Det er dette som driver våpenkappløpet i Stillehavet.

For øvrig, er dette våpenkappløpet ekstremt dyrt. Kontrakten mellom Australia og Frankrike var på 90 milliarder dollar. Den nye kontrakten basert på AUKUS-avtalen er enda ikke utarbeidet, men estimater antyder at hver atomdrevet ubåt vil koste rundt 5 milliarder dollar (uten å ta hensyn til inflasjonen). Det er vanskelig å se at denne nye kontrakten er billigere enn den den erstatter. Disse utgiftene, selv om de er sterkt ønsket av australsk og amerikansk imperialisme, er en fullstendig sløsing av ressurser for arbeidere og undertrykte i Stillehavet. Hvor mange hjem, skoler eller sykehus kunne ikke bygges med denne typen penger? Det er klart at når de snakker om at det ikke er nok penger, snakker de ikke om penger til ubåter.

USA er ikke lenger det ubestridte ‘verdenspolitiet’. I 1960 var USAs andel av verdensøkonomien 40%, i dag utgjør den bare 24%, med Kina ikke langt bak på 17%. Den relative nedgangen i USAs økonomiske makt måtte til slutt vise seg i en relativ nedgang i dens militære og diplomatiske makt. Det er dette som nå skjer.

Militært sett er Kina langt fra å kunne konfrontere USA direkte. Likevel har den styrken til å vise militære muskler i Sør-Kinahavet og enkelte andre steder. Den relative nedgangen i amerikansk imperialisme vil uunngåelig føre til flere konflikter ettersom andre makter vil føle seg modige nok til å utfordre USAs dominans i forskjellige deler av verden. Kina er verdens fremste økende økonomiske makt, som nå gjenspeiles i en voksende militær makt.

Ingen makt kan utfordre USA direkte, noe som er en grunn til at verdenskrig er utelukket. Noen nasjoner er imidlertid i stand til å hevde seg mot svakere amerikanske allierte. En rekalibrering finner sted i verdensforholdene, med den uunngåelige konsekvensen av proxy-kriger, militærkupp, luftangrep, droneangrep og borgerkrig. Bak de blanke bildene av ubåter og militære kontrakter, ligger en blodig virkelighet av krig for hundrevis av millioner mennesker rundt om i verden. AUKUS-avtalen er derfor bare et annet tegn på kapitalismens blindvei, og elendigheten som dette døende økonomiske systemet har å tilby verden. Fanget mellom de konkurrerende imperialistmaktene befinner verdens masser seg. Skjebnen til Afghanistan, Somalia, Syria, Irak og Libya blir andre lands fremtidige skjebne. Det er ikke mer mulig å be disse imperialistiske kreftene om å respektere ‘rettsstater’, menneskerettigheter og fred, enn å be en ulv om å bli vegetarianer. Våpenkappløpet og krigene vil bare ende når kapitalismen styrtes, og det er denne oppgaven menneskeheten står overfor