Kasakhstan: Presidenten kaller inn utenlandske styrker for å knuse protestene

Fredag 7. januar rykket den kasakhstanske hæren og sikkerhetsstyrker støttet av russiske spesialstyrker inn for å undertrykke det som har blitt den største massebevegelsen i Kasakhstan siden Sovjetunionens kollaps.

[Source]

Torsdag 6. januar fant gatekamper i flere store byer i Kasakhstan sted etter at myndighetene erklærte unntakstilstand og flyttet hæren inn for å gjenopprette grepet om makten. I en melding designet for å sjokkere og provosere, fortalte en talsperson for politiet til statlige nyheter at «dusinvis av angripere ble likvidert». Det har vært rapporter om hundrevis av sårede og tusenvis arresterte. En pompøs president Kassym-Jomart Tokayev dukket opp på TV i dag (fredag) og sa at han personlig ga ordre til sikkerhetsstyrker og hæren om å «åpne ild med dødelig makt» mot det han kalte «banditter og terrorister».

Det er tydelig at statsapparatet beveger seg raskt og voldsomt for å ta tilbake kontrollen, som så ut til å gli ut av hånden deres de siste dagene. Alle flyplasser, veier, torg og andre sentrale kommunikasjons- og transportpunkter, som tidligere hadde blitt overtatt av demonstranter, er nå tilbake i statens hender.

I fravær av et klart lederskap og organisering ser en slik overveldende kraft ut, i det minste foreløpig, til å ha slått tilbake protestene, som hadde oppslukt alle de store byene i landet den siste uken. Bevegelsen fikk en semi-opprørsk karakter etter at den overtok flyplasser og regjeringsbygninger i større byer, og det var indikasjoner på forbrødring mellom politi og demonstranter. Uten en klar plan for hvor de skulle gå videre, svingte imidlertid initiativet til kontrarevolusjonen, som klarte å omorganisere seg og slå tilbake med en kombinasjon av innrømmelser og rå makt.

Overfor den mektige bevegelsen ble staten i utgangspunktet tvunget til å komme med en rekke omfattende innrømmelser, som reduksjon av gassprisene i Mangystau-regionen og innføring av statlig regulering av bensin, diesel, naturgass og basis produkter, samt ble regjeringen avsatt. Dette økte tilliten til bevegelsen og førte den fremover mens statsstyrkene sakte gikk i oppløsning. Tokayev så ut til å bare svare på hendelsene, noe som førte til en utbredt demoralisering og desorientering innenfor statsapparatets rekker.

Torsdag gikk imidlertid Tokayev – som inntil da hadde fungert som en de facto vaktmester, for den tidligere presidenten Nursultan Nazarbayev som beholdt den reelle makten i bakgrunnen – frem og tok tømmene. Han avsatte regjeringen og skjøv Nazarbayev til side, kunngjorde unntakstilstand og ba om bistand fra russiske tropper (under dekke av Organisasjonen for kollektive sikkerhetsavtaler). Dette dristige og selvsikre grepet ser ut til å ha galvanisert statens styrker og styrket dem for offensiven vi har vært vitne til de siste 24 timene.

I mellomtiden, med mange av de første kravene fra bevegelsen innvilget og ingen nye og klare mål fremmet, begynte noen lag å vakle. Denne trenden ble forsterket av plyndringen og meningsløs vold, som utvilsomt ble fremmet og orkestrert for det meste av staten. Under disse forholdene, og stilt overfor utsiktene til å bekjempe statlig undertrykkelse uten noen klar organisasjon eller program, har et lag ha trukket seg tilbake og etterlatt de mest radikale elementene potensielt isolert på gatene.

Men mens gatene er ryddet enkelte steder, som i Almaty og hovedstaden Nursultan, fortsetter protestene andre steder som i Zhanaozen og Aktau. Det kan ikke utelukkes at når bevegelsen først har overvunnet sjokket, vil den bli radikalisert og ta nye skritt fremover. Uansett hva som skjer, er dette på ingen måte slutten på den kasakhstanske revolusjonen. Tvert imot, dette er bare begynnelsen.

Ustabilitet fremover

Det vi er vitne til er et vendepunkt i Kasakhstans historie. Landet, som i årevis hadde blitt fremhevet av de borgerlige som en modell for stabilitet, går nå inn i et nytt stadium med ustabilitet, krise og klassekamp. Strategien til regimet vil være å slå tilbake bevegelsen gjennom en kombinasjon av voldelig undertrykkelse og økonomiske innrømmelser.

Kasakhstan har noen av de største reservene av krom, wolfram, bly, sink, mangan, sølv og uran i verden. Landet har også betydelige reserver av bauxitt, kobber, gull, jernmalm, kull, naturgass og olje. På grunnlag av disse reservene har Kasakhstan også samlet opp et betydelig statsfond som det kan benytte seg av for å gi visse sosiale og økonomiske innrømmelser.

Dette vil imidlertid ikke være nok til å kjøpe en vedvarende stabilitet. Disse ressursene er avhengige av en verdensøkonomi som er i en forferdelig tilstand. I 2014, da olje- og mineralprisene begynte å synke som følge av avtagende økonomisk vekst i Kina og Vesten, falt Kasakhstans BNP-vekst fra 4,2 til 1,2 prosent. Da pandemien rammet, forverret situasjonen seg, ettersom prisene økte og tilgangen til velferd gikk ned for de fattigste. I neste periode vil verdensøkonomien møte nye nedgangstider, som vil legge ytterligere press på Kasakhstans økonomi, noe som innebærer at den herskende klassen er nødt til å angripe levestandarden for å opprettholde egen posisjon.

I to tiår kunne det kasakhstanske regimet, ledet på en bonapartistisk måte av Nursultan Nazarbayev, opprettholde relativ stabilitet på grunnlag av en økonomi som vokste raskt og en relativ vekst i levestandarden – i det minste for noen deler av befolkningen. Denne epoken er imidlertid over. Hvis det ikke var klart forrige uke, ble det klart i går kveld, har regimet blitt grundig diskreditert og vil i økende grad bli tvunget til å stole på rå kraft for å opprettholde seg selv, et faktum som igjen vil presse enda flere lag i opposisjon. Dermed vil «ordenen» som Tokayev så stolt har forkynt i Nur-Sultan og Almaty, danne grunnlaget for en ny periode med ustabilitet og klassekamp.

En fargerevolusjon?

Noen på venstresiden har vært raske til å kalle den siste ukens bevegelse i Kasakhstan for en ‘fargerevolusjon’, orkestrert av vesten som en del av et komplott for å isolere Russland. Ifølge denne oppfatningen ligner det vi er vitne til på den reaksjonære Maidan-bevegelsen i Ukraina, som i hovedsak var en bevegelse kontrollert av høyreekstreme og fascistiske elementer som ble drevet av Washington. Det er imidlertid en overfladisk sammenligning som ignorerer fakta på bakken i Kasakhstan.

Om noe har bevegelsen vi har vært vitne til de siste dagene vært bemerkelsesverdig for den begrensede tilstedeværelsen av liberale og småborgerlige elementer. I motsetning til protestbevegelsene mellom 2018 og 2020, hadde forrige ukes protester en reell revolusjonær karakter og ble startet av arbeidere, som spilte en nøkkelrolle, samt av fattige arbeidsløse og lavere middelklasseelementer.

Utgangspunktet og det første episenteret for bevegelsen var den vestlige regionen Mangistau, hjertet av store oljeselskaper og hjemmet til en stor og mektig industriell arbeiderklasse med kamptradisjoner. Regionen er hjemstedet til Zhanaozen, en by der titusenvis av oljearbeidere streiket i 2011, og i hovedsak okkuperte byen i syv måneder før de ble brutalt undertrykt av de væpnede styrkene. Det er tydelig at denne erfaringen spilte en viktig rolle i bevegelsen i dag, som i stor grad var basert på kamptradisjonene i den regionen.

Denne imponerende utviklingen av bevegelsen i løpet av noen få dager ble forklart veldig godt i en uttalelse fra Socialist Movement of Kasakhstan, som er verdt å sitere:

«Det er virkelig et folkelig opprør i Kasakhstan nå. Helt fra begynnelsen av var protestene av sosial og klassemessig karakter; doblingen av prisene for flytende gass på børsen var bare halmstrået som brakk kamelens rygg. Begivenhetene begynte tross alt på samme måte i Zhanaozen, etter initiativ fra oljearbeidere, som ble et slags politisk hovedkvarter for hele protestbevegelsen.

«Dynamikken i denne bevegelsen er veiledende. Siden det begynte som en sosial protest, så begynte det å ekspandere, arbeiderorganisasjonene brukte sine samlinger til å heve sine egne krav om 100 prosent økning i lønningene, kansellering av urimelige produksjonsmål, forbedring av arbeidsforholdene og frihet til fagforeningsaktivitet. Som et resultat ble hele Mangystau-regionen 3. januar oppslukt av en generalstreik, som spredte seg til naboregionen Atyrau.

«Det er bemerkelsesverdig at allerede den 4. januar gikk oljearbeiderne til Tengizchevroil-selskapet, hvorav 75 prosent kontrolleres av amerikanske multinasjonale selskaper, i streik. Det var her 40 000 arbeidere ble permittert i desember i fjor og en ny serie permitteringer var planlagt. Disse arbeiderne ble deretter støttet i løpet av dagen av oljearbeidere i Aktobe og Vest-Kasakhstan og Kyzylorda-regionene.

«Om kvelden samme dag startet dessuten en streik av gruvearbeidere fra ArcelorMittal Temirtau-selskapet i Karaganda-regionen, og kobbersmelteverk og gruvearbeidere fra Kazakhmys-selskapet, som allerede kan betraktes som en generalstreik i hele den nasjonale gruveindustrien i landet. Og det kom også krav om høyere lønn, lavere pensjonsalder, rett til å drive egne fagforeninger og gjennomføre streiker.

«Samtidig hadde ubestemte stevner allerede begynt på tirsdag i Atyrau, Uralsk, Aktobe, Kyzyl-Orda, Taraz, Taldykorgan, Turkestan, Shymkent, Ekibastuz, i byene i Almaty-regionen og i selve Almaty, hvor gatene er stengte, resulterte i et åpent sammenstøt mellom demonstranter og politi natt til 4.-5. januar, som et resultat av at akimat [provinsregjeringen] i byen ble midlertidig okkupert. Dette ga en unnskyldning for Kassym-Jomart Tokayev til å erklære unntakstilstand.

«Det bør bemerkes at disse talene i Almaty hovedsakelig ble overhørt av arbeidsledige ungdommer og interne migranter som bodde i forstedene til metropolen og jobbet i midlertidige eller lavtlønnede jobber. Forsøk på å roe dem ned med løfter om å redusere prisen på gass til 50 tenge, separat for Mangystau-regionen og Almaty, har ikke tilfredsstilt noen.

«Beslutningen til Kassym-Jomart Tokayev om å avsette regjeringen, og deretter fjerne Nursultan Nazarbayev fra stillingen som leder av Sikkerhetsrådet, stanset heller ikke protestene. Masseprotestmøter startet allerede 5. januar i regionale sentre i Nord- og Øst-Kasakhstan hvor ingen tidligere hadde brutt ut – i Petropavlovsk, Pavlodar, Ust-Kamenogorsk, Semipalatinsk. Samtidig ble det forsøkt å storme bygningene til regionale akimater i Aktobe, Taldykorgan, Shymkent og Almaty.

«I Zhanaozen formulerte arbeidere nye krav til deres ubestemte demonstrasjon, inkludert avgangen til den nåværende presidenten og alle av Nazarbayev-tjenestemenn, gjenopprettelse av grunnloven fra 1993 og relaterte friheter til å danne partier, retten til å opprette fagforeninger, frigjøring av politiske fanger, og opphør av undertrykkelse. Et eldsteråd ble umiddelbart opprettet, som ble en uformell autoritet.

«Dermed ble kravene og slagordene som nå brukes i forskjellige byer og regioner sendt til hele bevegelsen, og kampen fikk et politisk innhold. Det gjøres også forsøk på bakken for å opprette komiteer og råd til å koordinere kampen.»

Det vi ser veldig tydelig fra den ovenstående teksten er den store rollen den industrielle arbeiderklassen i Mangystau har, som i hovedsak ledet bevegelsen og gjennomsyret den med sitt eget proletariske politiske program og metoder for organisering og kamp. I mellomtiden forble de vage demokratiske og nasjonalistiske kravene fra den veststøttede liberale opposisjonen i beste fall perifere.

I et veldig interessant intervju publisert på Zanovo-media, svarer Aynur Kurmanov – en av lederne for Sosialist bevegelsen i Kasakhstan i eksil – på påstanden om at dette var en konspirasjon orkestrert av vestlige makter:

«Dette er ikke et Maidan, selv om mange politiske analytikere prøver å presentere det på denne måten. Hvor kom en slik fantastisk selvorganisering fra? Det er basert på arbeidernes erfaringer og tradisjoner. Streiker har rystet Mangistau-regionen siden 2008, og streikebevegelsen startet tilbake på 2000-tallet. Selv uten innspill fra kommunistpartiet eller andre venstreorienterte grupper, var det stadige krav om å nasjonalisere oljeselskapene. Arbeiderne så rett og slett med egne øyne hva privatisering og utenlandsk kapitalistisk overtakelse førte til. I løpet av disse tidligere demonstrasjonene fikk de en enorm erfaring når det gjaldt metoder for kamp og solidaritet. Å bo i villmarken fikk folk til å holde sammen. Det var på denne bakgrunn at arbeiderklassen og resten av befolkningen kom sammen. Protestene fra arbeiderne i Zhanaozen og Aktau satte deretter tonen for andre regioner i landet. Jurter og telt, som demonstrantene begynte å sette opp på hovedtorgene i byene, var ikke i det hele tatt hentet fra «Euromaidan»-opplevelsen: de sto i Mangistau-regionen under de lokale streikene i fjor. Befolkningen brakte selv vann og mat til demonstrantene.»

Ikke bare er arbeiderne i Mangystau-regionen ikke i ledtog med amerikansk imperialisme, de har en rik tradisjon i å kjempe mot vestlig baserte multinasjonale selskaper! Dette er ikke å si at det ikke er noen borgerlige ‘liberale’ og nasjonalistiske organisasjoner som prøver å kapitalisere på bevegelsen, men én ting er sikkert: de startet den ikke og de har ikke kontroll over den.

Kasakhstan, Russland og Vesten

Det ville være feil å fremstille Kasakhstan som et land dominert av Russland. Det kasakhstanske regimet til Nazarbayev har brukt 30 år på å spille et spill med å balansere mellom Russland, USA, Kina og til og med Tyrkia, og spille hver makt opp mot hverandre for å få den beste avtalen for seg selv. Faktisk er det ikke Russland, men USA, på grunn av investeringene til Chevron og ExxonMobil, som rangerer først blant de utenlandske investorene i Kasakhstan. Chevron selv er den største investoren i Kasakhstan.

I mellomtiden er størstedelen av den enorme oversjøiske rikdommen til det kasakhstanske etablissementet i Vesten og i Gulf-landene. Nursultan Nazerbayevs viktigste innenrikspolitikk var ikke anti-vestlig, men anti-russisk kasakhstansk nasjonalisme, noe som har ført til en farlig avgrunn mellom de kasakhisk- og russisktalende i landet.

Det er ingen antatt plan for amerikansk imperialisme å gå inn i Kasakhstan – den er allerede der og tjener godt på sin tilstedeværelse! Det samme er den herskende klassen i Kasakhstan. Dette forholdet var tydelig fra uttalelsen til talspersonen for det amerikanske utenriksdepartementet, Ned Price, som sa at USA «… håper at regjeringen i Kasakhstan snart vil være i stand til å ta tak i problemene som er grunnleggende økonomiske og politiske i natur». Price fortsatte med å understreke at USA er en «partner» til den sentralasiatiske nasjonen!

USAs utenriksminister Antony J. Blinken, som snakket med Kasakhstans utenriksminister Mukhtar Tileuberdi, «gjentok USAs fulle støtte til Kasakhstans konstitusjonelle institusjoner og mediefrihet og tok til orde for en fredelig, rettighetsrespekterende løsning på krisen.» Dette er ikke ordene fra en krigførende imperialistisk makt som prøver å trenge seg inn i Kasakhstan, men fra en imperialistisk makt som er nervøs for den fremtidige stabiliteten til landet, og det kasakhstanske regimets evne til å garantere sikkerheten til egne interesser. Om noe, avslører det Vestens maktesløshet i å gripe inn, selv om det ønsket å gjøre det.

I mellomtiden holder Russland et nervøst øye med utviklingen i Kasakhstan. I likhet med den nylige massebevegelsen i Hviterussland, utgjør den kasakhstanske bevegelsen en trussel mot stabiliteten i Russland, der massene lider under lignende forhold. Dermed har intervensjonen fra russiske styrker et viktig innenlandsk formål. Dette betyr imidlertid ikke at Putin ikke vil kreve en viss ‘betaling’ for å redde det kasakhstanske regimet, akkurat som han krevde lydighet fra det hviterussiske regimet. Likevel vil USA være maktesløse til å gjøre noe med dette. Snarere vil det sannsynligvis bli mer avhengig av Russland til å beskytte interessene sine i landet.

Hvilken vei videre?

Det vi er vitne til er ikke en fargerevolusjon, en CIA-konspirasjon, eller et sammenstøt mellom ulike sektorer av den kasakhstanske herskende klassen. Det er en ekte revolusjonær bevegelse av arbeidere, unge, fattige og fordrevne.

Den er basert på programmet og organisatoriske kampmetoder utviklet av de mest avanserte lagene i den industrielle arbeiderklassen. Disse metodene (streik, massemøter, etc.), og et program med økonomiske, sosiale og demokratiske krav var svært effektive, som demonstrert av hastigheten som bevegelsen avanserte med, og truet med å ødelegge hele statens bygning i løpet av fire dager.

Likevel er spørsmålet om ledelse og organisering fortsatt bevegelsens største svakhet. Uten en nasjonal organisasjon av arbeiderklassen var bevegelsen ute av stand til å utvide streikene til nivået av en nasjonal, revolusjonær generalstreik; eller å svare på regimets raske manøvrer. Den klarte heller ikke å organisere en systematisk kampanje for å vinne over de russisktalende, som utgjør i underkant av 20 prosent av befolkningen.

I den neste perioden, spesielt hvis vi er vitne til en generell tilbaketrekning av de bredere lagene av massene fra gatene, vil borgerlige liberale elementer utvilsomt prøve å kapre det som er igjen av bevegelsen. Gitt mangelen på et solid nasjonalt arbeiderparti og lederskap for å motvirke deres manøvrer, kan de til og med lykkes. Kampen mellom disse ulike tendensene i bevegelsen er imidlertid ikke bestemt på forhånd. Å karakterisere den nåværende bevegelsen som en reaksjonær er nå å kapitulere allerede i starten. I stedet er det nødvendig at de mest avanserte revolusjonære elementene trekker lærdommer fra disse hendelsene, og starter kampen for å bygge et revolusjonært lederskap, basert på de mest avanserte elementene i arbeiderklassen og ungdommen.

Her må vi være uenige med Aynur Kurmanov, som vi siterte ovenfor, som ser ut til å antyde at selv om liberale borgerlige opposisjonskrefter kommer til makten, kan dette på en eller annen måte være til fordel for arbeiderklassen. I intervjuet ovenfor sier han:

«De eksisterende venstreorienterte gruppene i Kasakhstan er mer som sirkler og kan ikke på alvor påvirke hendelsesforløpet. Oligarkiske og eksterne krefter vil prøve å tilegne seg eller i det minste bruke denne bevegelsen til sine egne formål. Hvis de vinner, vil omfordelingen av eiendom og åpen konfrontasjon mellom ulike grupper av borgerskapet, en «alles krig mot alle», begynne. Men i alle fall vil arbeiderne kunne vinne visse friheter og få nye muligheter, inkludert i å opprette egne partier og uavhengige fagforeninger, som vil lette kampen for deres rettigheter i fremtiden.» (vår fremheving)

Vi må advare mot eventuelle illusjoner i denne forbindelsen. Arbeiderklassen og den revolusjonære bevegelsen kan ikke på noen måte bli sett i å fremme de borgerlige liberale krefters makttiltak. Rollen til den liberale ‘demokratiske’ opposisjonen er å utvanne bevegelsens klassenatur og klassemotsetningene i samfunnet generelt. Som erfaringene til National League for Democracy i Burma, Maidan-bevegelsen i Ukraina og erfaringene fra utallige revolusjoner viser, er den liberale opposisjonens rolle å redde systemet. De er massenes fiender, og som revolusjonære må vi kjempe mot å gi noen innrømmelser til disse styrkene. Ethvert samarbeid eller til og med vilje til å samarbeide med slike reaksjonære vil diskreditere og undergrave bevegelsen. At en eller annen gjeng med kapitalistiske oligarker kommer til makten vil ikke løse noen av problemene de arbeidende massene står overfor. Uavhengig av deres påståender om å være ‘demokratiske’ og ‘liberale’, er det ingen som helst garanti for at disse herrene (hvorav mange var en del av Nazarbayev-regimet for ikke så lenge siden) når de kommer til makten, ikke vil implementere de samme tiltakene og bruke de samme metodene for å forby venstreorienterte politiske partier og fagforeninger, fengsle venstreorienterte og arbeideraktivister, og svare på massemobiliseringer med undertrykkelse. Massen av arbeidere og fattige kan bare stole på egen styrke for å fullføre den kasakhstanske revolusjonen. I løpet av få dager, på grunnlag av radikale, proletariske metoder og krav, har de oppnådd mer enn noen liberal NGO kunne ha drømt om å oppnå det siste tiåret. De har vunnet en rekke seire og presset ut den sittende regjeringen og den gamle diktatoren. Bare på grunnlag av å utdype denne kampen kan de forberede seg på å fullføre jobben og ødelegge hele dette råtne regimet.