Sudan: Revolusjonen reiser seg mot kuppet

Sudans overgangsregjering har blitt styrtet av et militærkupp. Kuppet var den uunngåelige konsekvensen av forsøkene på en forsoning mellom lederne for opprøret i 2019 og kreftene til kontrarevolusjonen. Folkemassene har igjen tatt til gatene i enorme antall, og viser at reservene til den sudanesiske revolusjonen ikke er oppbrukte. Hva som er nødvendig nå er en resolutt kamp for å beseire de reaksjonære militære lederne, en gang for alle. Les også artikkelen vår fra 2019, som forutså disse hendelsene.

[Source]

I morgentimene i går morges (25. oktober) kidnappet medlemmer av de væpnede styrkene, ledet av general Abdel Fattah al-Burhan, den liberale statsministeren Abdalla Hamdok og hans kone fra hjemmet, mens flere andre ledende politiske skikkelser ble arresterte. Nyhetsdirektøren for det statlige TV-nettverket ble også tatt, flyvninger inn og ut av landet ble suspendert, og internettet stengt. Dette ble fulgt av en TV-sendt tale av Burhan, som erklærte unntakstilstand, oppløsning av overgangsregjeringen og innføringen av et militærstyre frem til et nyvalg i juli 2023.

Umiddelbart etter arrestasjonen av Hamdok kom Sudanese Professionals Association (SPA: det ledende organet under revolusjonen i 2018-9) med en uttalelse der de påkalte revolusjonære styrker og at motstandskomiteer i byer og landsbyer om å gå ut i gatene og fullstendig okkupere dem…» Kommunistpartiet utstedte en separat oppfordring til streik for å slå tilbake kuppet; mot et «fullt militærkupp».

Svaret til massene kom øyeblikkelig. Enorme kolonner av demonstranter – menn og kvinner, voksne og barn, alle syngende og viftende med flagg, mange av dem bevæpnede med pinner, verktøy og andre redskaper – marsjerte i tusenvis mot hærens hovedkvarter i Khartoum. Det rapporteres at over en million mennesker deltok i forskjellige demonstrasjoner i byen. Massene har satte opp barrikader for å blokkere hovedveiene og bruene, og brent dekk slik at røyken kan gi dekning fra sikkerhetsstyrkene.

Arbeider- og profesjons organisasjoner som Khartoums Universitets Professorforening og eksekutivkomiteen til Sudans pilotforening oppfordret medlemmene sine til å delta i protestene. Sistnevnte erklærte en «generalstreik og sivil ulydighet» og manet «alle piloter og arbeidere på flyplassen til å gå ut i gatene og beskytte revolusjonen». Som svar har Burhan oppløst komiteene som administrerer Sudans fagforeninger.

Væpnede styrker, angivelig bestående av den regulære hæren og de fryktede Janjaweed Rapid Support Forces (RSF) stammemilitser, rykket inn for å spre folkemengdene. Massene viste et enormt mot under beskytningen. Minst 10 mennesker er drept så langt, og dusinvis er såret. Likevel har folket forblitt på gata, og synger i trass: «Revolusjonære og frie mennesker vil fortsette reisen … de revolusjonære er ikke redde for kuler.» Online opptak viser sikkerhetsstyrker som forsøker å spre store folkemengder av demonstranter med tåregass, mens folket synger: «Folket er sterkere» og «Retrett er ikke et alternativ!

Denne provokasjonen har vekket den sudanesiske revolusjonen fra dvalen. Til tross for skuffelsen og demoraliseringen de siste to årene, forstår massene implikasjonene av et nytt militærstyre. Deres revolusjonære ambisjoner om demokrati og en verdig tilværelse er intakte, og de er ikke villige til å overgi seg til barbari og diktatur uten en kamp på liv eller død.

2019-revolusjonen i en blindvei

I april 2019 førte revolusjonen til at Sudans diktator og tidligere militærsjef Omar al-Bashir ble styrtet. Da massene ikke tok makten i egne hender, gikk et selvutnevnt overgangsmilitærråd (TMC), bestående av toppene i de væpnede styrkene, inn i vakuumet i et forsøk på å tilrane seg makten fra revolusjonen. Dette førte til en fastlåst situasjon, der massene mobiliserte seg på gata, og der den regjerende eliten manøvrerte ved hjelp av forhandlinger og falske løfter, for å ta tilbake makten.

Da forhandlingene om en sivil regjering stanset opp og bevegelsen nedenfra var på vei oppover, innkalte SPA til en generalstreik i mai som lammet landet. Makten var i hendene på revolusjonen. Faktisk antydet rapporter om at 98 prosent av de statlige funksjonærene var i streik, noe som indikerte at de så på SPA-streikekomiteen som sine myndigheter, ikke regjeringen. Alt som skulle til var en appell til soldatene om å slutte seg til revolusjonen og styrte det råtne regimet, som desperat forsøkte å holde seg i live.

Likevel, etter to dager, avbrøt SPA streiken til fordel for «sivil ulydighet». Den demoraliserende virkningen av denne avgjørelsen resulterte i et oppsving for kontrarevolusjonen, som nå ble ledet av den erkereaksjonære generalen, Mohamed Hamdan Dagalo (AKA Hemeti), lederen av RSF-stammemilitsen. Under Hemetis kommando, angrep RSF demonstrasjoner den 3. juni og utløste en bølge av terror i Khartoum, der hundrevis av mennesker ble drept.

I stedet for å kue massene, drev denne grusomheten dem fremover. De presset SPA til å innkalle til en ny generalstreik den 9. juni, som tvang TMC på bakfoten. Men nok en gang avbrøt SPA streiken, nå som et tegn på «velvilje» fra TMC, og gjenopptok samtalene, som til slutt kulminerte i en maktdelingsavtale den 4. juli. En militær-sivil overgangsregjering ble satt opp for å føre tilsyn med Sudans «overgang til demokrati». I spissen sto et suverent råd, som en balanse mellom militære ledere og sivile representanter for revolusjonen.

Denne «kompromiss»-ordningen ble med rette sett på som et svik, som innebar å invitere revolusjonens slaktere inn i regjeringen, snarere enn å stole på massenes styrke for å styrte det gamle regimet. Den nåværende kupplederen, Burhan, var faktisk lederen av det samme suverene rådet han akkurat har oppløst! Han er en del av det gamle og råtne Bashir-regimet, som de sudanesiske massene ofret blod for å beseire. Det samme gjelder Hemeti, som også ble invitert til å delta i overgangsregjeringen.

Ved å delta i denne regjeringen sammen med disse reaksjonære, banet de liberale SPA-lederne veien for situasjonen som vi ser utfolde seg i dag. På hvert trinn, i stedet for å stole på massenes styrke, har lederne av den sudanesiske revolusjonen forsøkt å imøtekomme og finne en felles grunn med de reaksjonære kreftene.

Kuppet

På dette grunnlaget kom ikke kuppet som en overraskelse for noen. Den ble forberedt av en eskalerende krise. Landet ble rammet av alvorlig økonomisk motgang allerede før COVID-19-pandemien. I begynnelsen av 2020 anslo FN at 9,3 millioner mennesker i landet, 23 prosent av befolkningen, ville ha umiddelbart behov for humanitær hjelp det året. Dette tallet har helt sikkert steget kraftig siden, gitt den kombinerte virkningen av pandemien, en alvorlig syklus av flom og tørke, og en bølge av gresshoppesvermer som ødelegger avlingene.

Landet har en gjeldsbyrde på 60 milliarder dollar, tilsvarende 200 prosent av BNP. USA har forpliktet seg til å sende 377 millioner dollar i bistand bare i år, mens Det internasjonale pengefondet (IMF) har gått med på å ettergi over 50 milliarder dollar i Sudans utenlandsgjeld over tre år. Denne imperialistiske «hjelpen» kommer med betingelser. Overgangsregjeringen har blitt presset til å vedta et innstramningsprogram, senest kutt i drivstoffsubsidiene. Dette var en av hovedfaktorene bak revolusjonen i 2019, kombinert med fjerning av subsidier på brød (som igjen er under vurdering), og høy inflasjon – som nådde et rekordhøyt nivå på 363,10 prosent i april 2021. Kort oppsummert – alle de gamle problemene er gjenoppstått, noe som fører til en økende harme mot overgangsregjeringen.

De liberale, som statsminister Hamdok, som fra begynnelsen ble kastet i spissen for revolusjonen, har ikke bare unnlatt å kritisere disse tiltakene, de har tatt ansvar for dem, og stått i spissen for gjennomføringen av dem ved å delta i regjeringen. De ble hypnotisert av «løftet» til de væpnede styrkene om å overlate makten til en demokratisk valgt regjering.

Men militæret hadde aldri noen intensjon om å gi bort makten. Spenninger i overgangsregjeringen har bygget seg opp siden 2019, noe som har resultert i gjentatte uenigheter om lovgivningen. Et forsøk på å redusere utgiftene til sikkerheten førte til et motsvar fra de militære lederne, som sluttet å delta i felles møter med de sivile lederne. Forhandlingene om en planlagt etterforskning av den blodige undertrykkelsen i 2019 har også drøyd – noe som er lite overraskende, siden de ansvarlige har sittet i presidentpalasset siden den gang!

På grunn av den fastlåste situasjonen hadde overgangsregjeringen allerede utsatt det lovede valget av en sivil regjering til 2023. En serie demonstrasjoner ble organisert gjennom hele 2020 av grasrotmotstandskomiteer, som forsøkte å legge press på regjeringen for å få fart på den økonomiske og politiske situasjonen med reformer. Og i september ble et kuppforsøk avverget, der de sivile og militære lederne anklaget hverandre for å stå bak kuppforsøket.

Det var åpenbart at militæret forlenget den økonomiske og politiske krisen, og bare ventet på at de sivile politikerne skulle bli upopulære nok til at de kunne gjennomføre et kupp. Utenfor bysentrene har generalene søkt støtte hos stammeelitene som tidligere nøt fordeler av al-Bashirs regimet. Disse korrupte parasittene ser med rette på den sudanesiske revolusjonens ambisjoner om demokratiske rettigheter, kvinnerettigheter og så videre som en trussel mot egne privilegier. En av disse stammehøvdingene ledet an en blokade av Sudans største havn ved Rødehavet, med stilltiende militær støtte, der han kvelte Sudans tilgang til valuta, mat og drivstoff.

I ukene før kuppet ble demonstrasjoner holdt utenfor presidentpalasset i Khartoum av folkemengder som ba om en militær maktovertakelse fra «sultregjeringen». Det var tydelig at disse demonstrantene hadde blitt organisert, og mange av dem kjørt inn med busser av militæret. Men de ble møtt med en mye større mobilisering av pro-demokratiske elementer, som påviste den virkelige stemningen i landet. Til tross for frustrasjonen over den fastlåste overgangsregjeringen, vil ikke massene tolerere en retur til et militærdiktatur.

Trusselen fra de revolusjonære massene har vært det eneste som har hindret militæret i å ta makten fullstendig frem til nå. Men generalene følte at de hadde lite med tid igjen. Når de så de pro-demokratiske protestene vokse, hadde de tilsynelatende bestemt seg for at det er «nå eller aldri».

Det såkalte ‘internasjonale fellesskapet’ (dvs. de ulike imperialistiske aktørene med interesser i Sudan) kunne også se hvilken vei vinden blåste. En amerikansk spesialutsending besøkte Sudan tre dager før kuppet i et mislykket forsøk på å jevne ut ting, og oppfordret til en fredelig overgang til sivilt styre. Imperialistene har selvfølgelig utstedt hyklerske fordømmelser av et kupp de alle så komme. Det siste de ønsker er å gjenopplive den revolusjonære bevegelsen vi så for to år siden. Men nå har militæret tatt grep, og massene har svart.

Veien fremover

Men vi må si, etter den første generalstreiken i mai 2019 hadde massene allerede effektivt makten i hendene. Det var kun den kompromitterende strategien til SPA som tillot militæret, restene av den gamle orden, å opprettholde et grep om makten.

I juli 2019 skrev vi følgende:

«TMC [Transitional Military Council – den militære fløyen til overgangsregjeringen] er en direkte etterkommer av det gamle regimet. Ved hver vending har den uten tvil bevist at den ikke vil gå på akkord med de revolusjonære massene som den ser på som en trussel mot den herskende klassens stilling. Med sine Janjaweed sjokktropper i spissen, har de terrorisert massene. Målet deres har på alle trinn vært å trekke ut tiden for å desorientere og slite ut bevegelsen, for å sette i gang nye motangrep. Denne avtalen er en videreføring av de samme metodene. Avtalen gjør ingenting for å berøre makten til TMC og resten av det gamle regimet som er fullstendig intakt. Men under et dekke vil TMC forsøke å demobilisere massene og skape betingelser for å gjenopprette «orden» – dvs. massenes totale underkastelse til regimet.» (Sudan: Nei til et råttent kompromiss! Fullfør revolusjonen!)

Disse advarende ordene er bekreftet til punkt og prikke. Herfra kan det ikke bli ytterligere kompromisser. SPAs oppfordring til handling har fremkalt en stor respons fra massene, men ingen målløse protester vil overbevise hærtoppene om å trekke seg tilbake. Det var faktisk mangelen på en klar plan under opprøret i 2019 som bidro til stagnasjonen.

Kommunistpartiet har utlyst generalstreik. Dette er veien videre og må tas opp, koordineres på riktig måte og spres over hele landet. Nabolagskomiteene som ble dannet i 2019-opprøret, rekonstituerer seg allerede. Disse organene må være grunnlaget for en koordinert revolusjonær kamp for å beseire militærjuntaen for godt. Nabolags- og streikekomiteer må forbrødre seg med vanlige soldater, bryte de væpnede styrkene langs klasselinjer og styrke revolusjonen for et endelig oppgjør med Burhan og generalene.

TMC har gang på gang vist at det er en uforsonlig agent for kontrarevolusjonen. Den kan ikke forhandles med – bare styrtes, noe som bare kan oppnås av de sudanesiske massene, som kun kan stole på sin egen styrke. Når kuppet er slått tilbake og juntaen beseiret, må det kalles inn en grunnlovgivende forsamling for å danne et ekte demokrati, uten noen involvering fra den reaksjonære militære kasten, hvis rikdom og eiendom bør eksproprieres og brukes til å gjenoppbygge landet.

Det er klart at kapitalismen ikke er i stand til å løse problemene de sudanesiske massene står overfor. Til syvende og sist vil bare en sosialistisk regjering bestående av arbeidere og bønder være i stand til å ta de nødvendige skrittene med å avvise utenlandsgjelden, bryte med imperialismen og styre økonomien på et demokratisk grunnlag. Folket i Sudan har vist et bemerkelsesverdig mot og utholdenhet tidligere – de må gjøre det igjen, og fullføre oppgavene startet av 2019-revolusjonen.